Helge Revheim -
Vokter helheten i The Zanies
 

Tekst og bilde : Finn W Fosen

Hendene. Det første du legger merke til hos Helge Revheim er hendene. I et liv med saks og kam har han fått trimmet de fleste typer hårmanker. Hendene som klipper, kutter, kuperer. Resolutt. Rytmisk. Pinlig nøyaktig. I fritiden er arbeidsredskapene byttet ut med visp, cymbaler og trommestikker. Som batterist i The Zanies er Helge vant til det meste. Ballader, uptempo, intro’er. Hender som går og hender som slår. Du merker ham knapt der han sitter, opphøyd, bakerst på scenegulvet. Neppe noen ny Gene Krupa eller Keith Moon, men gudbedre om noen av gutta kødder med t-a-k-t-e-n, selve livspulsen. Slik dirigentens taktstokk svinger nådeløst over symfoniorkesteret, passer Helge møysommelig på at ingen kutter svinger eller legger ut i musikalske egotripper. Beat’en lever gjerne sitt eget liv og noen må vokte helheten. Men smilet er nær alliert og spillergleden tross alt det viktigste. For Helge har alltid likt seg i The Zanies.

- Og snart er det BackBeat-festival igjen, Helge?
- Ja, i fjor var det helt eventyrlig. Som siste band ut var det ikke fritt for at vi var en del nervøse. Men publikum løftet oss helt til taket. Det var rett og slett konge.
- The Zanies har alltid hatt en røff musikkstil?
-Stones og Beatles passet liksom ikke for oss. Vi spilte datidens hardrock. Vi var en slags rebellorkester fordi vi likte The Small Faces. Man måtte nesten betale oss for å spille en vals. Ellers gikk det mye i Kinks, The Who, Manfred Mann og Creedence.
- Hvordan var det å være ”stjerne” på 60-tallet?
- Vi så det aldri slik. Vi spilte sammen med bl.a. Beatnicks og Vanguards og hørte de var meget flinke. Og vi slo dårlig an på Åkra. Der ble det for mye country. Og det må du gjerne skrive!
- Er det forskjell å spille i Zanies da og nå?
- Nesten ikke. Etter 20 år (siste gjenforening) sitter melodiene igjen, vi får fingrene på glid. Problemet blir å velge ut låtene siden det finnes så utrolig mye bra å ta av. Men det er kjempegøy. Når vi spiller, er vi tilbake igjen på 60-tallet.
- Hvorfor går denne musikken aldri av moten?
- Fordi den er så bra! Se bare på ungdommen som vokser til. De hører på musikken, liker den og slik forblir den alltid populær.
- Dere har vært aktive siden sist dere spilte på BackBeat?
- Vi var på ”Yesterday once more” i høst. En dansegalla i Ålesund som Gammelpopens Venner sto bak. Arrangementet var en del av FN-uka og dette ble spesielt for meg siden jeg har vært på utenlandsoppdrag og jobbet for FN.
- Og så The Hep Stars, da. Det var fantastisk følelse å få være sammen med gamleheltene bak “Cadillac”, ”Sunny girl” og ”I natt jag drømde”. Profesjonelle, hjelpsomme og utrolig jordnære folk.

- For noen uker siden var vi i studio på Fryseriet på Vea. Spesiell opplevelse å sitte med haugevis av mikrofoner og med høretelefoner, og ikke høre deg sjøl spille. Vi satt i hvert vårt rom med instrumentene, så ble det hele mikset sammen til slutt. Demoen er mest for oss sjøl og en mulig julepresang til svigermor!
Helge spiller også i et annet band ”Old Fellows” : Elvis, dansemusikk, vals og tango. De lager i stand fester sjøl. Han har alltid vært opptatt av musikk. Den viktigste farsarven for ham og de tre brødrene, ble kor, sang og musikkorps. Og han liker mye forskjellig. På CD-spilleren hjemme kan han gå rett over fra hardrock til operetter. Musikk er det du føler. Sønnen Magne fører familietradisjonen videre. Han begynte å spille trommer i 3-årsalderen og spiller nå i ”Tundra”, som har gitt ut flere CDer i Tyskland og USA. Han fikk også Spelemannsprisen for noen år tilbake med gruppa ”Enslaved”.

The Zanies spiller fredag 2. juni sammen med The Rolling Clones og Det Betales. De øvrige Zanies-medlemmene er Trygve ”Tubben” Egeland (bass), Harald Hetland (orgel), Jakob Borum (vokal) og Svein ”Zombie” Barstad på sologitar. Billettsalget til BackBeat er nettopp startet!