The Rolling Clones – Bedre enn mestrene!

Av Finn W Fosen

 


Personlig hadde jeg lenge et ønske om å få oppleve The Rolling Stones på scenen, få se dem i levende live. Ikke fordi de er mitt ultimate favorittband (jeg synes de blir direkte kjedelige på 70-tallet), ei heller for å nyte store, virtuose øyeblikk (hvem har hatt flere sure gitarsoloer enn radarparet Ron Wood/Keith Richards i karrieren?). Men rett og slett for å ha vært der!

For vi som hadde oppveksten på sekstitallet, var Rolling Stones umulig å komme utenom. De var store. De var Rock’n’Roll. Og mye røffere, villere og mer opprørske enn The Beatles. Det var umulig å tenke seg Stones kompromisse med foreldregenerasjonen. I tillegg hadde de Brian Jones, den litt tilbaketrukne, mystiske og etter hvert mytiske multimusikeren som mer enn noen kom til å symbolisere de opprinnelige, uforfalskede og ekte Stones.

Sommeren 1965 skulle bli spesiell for meg. Basso Tivoli var kommet til Kopervik, og den digre, amerikanske jukeboksen sto på samme sted den hadde stått så mange ganger før, og sendte ut bølger av fengende sekstitallsmusikk. Plutselig en dag hørte vi to lekre gitarer som slynget seg rundt hverandre og den velkjente, rå stemmen ”Well I’ve told you once and I told you twice. But you never listen to my advice…” 25 øre låta, og gjengangeren hadde vært ”It’s all over now”. Men dette?? Ei plate som treffer deg som lynet, får hele ryggmargen til å gnistre, og som i et tidels sekund fører til total kortslutning i hele ditt musiske sanseapparatet. Du skjønner ikke hva som skjer der og da, bare at noe vidunderlig vakkert er på gang, noe du håper varer evig. The Last Time. Låten over alle later, og som aldri får bli siste gangen. Den skal bli din trofaste medhjelper gjennom livet, en venn du kan lene deg mot, le eller gråte til, og som du aldri går lei. Etterpå forsto vi at dette var det aller første egenkomponerte mesterverket fra Jagger/Richards

Drømmen om å få høre Rolling Stones er ikke like intens lenger. Jeg var nemlig blant de heldige som fikk høre tributebandet The Rolling Clones da de spilte på BackBeat for to år siden. Disse fem godt voksne energibuntene fra Bergen har gjort det til sin livsoppgave å framføre Rolling Stones sine melodier. Hvem glemmer denne vilt herlige gjengen, som i følge seg sjøl er både yngre, bedre og billigere enn originalene? At de levde opp til ryktet er hevet over enhver tvil. Det dårlige været må ta skylda for relativt lite publikum, men du verden for et fyrverkeri av en festforestilling for oss som var til stede.

Dette var i juni, men utetemperaturen skulle tilsi midten av februar, slik føltes det. Regn, kaldt og ufyselig. Oppvarmingslåten ”Street fighting man” gir sitt eget bidrag til 1968-opprøret, noe er på gang:
Everywhere I hear the sound of
marching, charging feet, boy
cause summer’s here and the time is
right for fighting in the street, boy

Etter ”Like a rolling stone” gjøv kloningene løs på ”Around and around”. Lokfører Mads Eriksen tok hånd om spakene, parkerte selveste Chuck Berry på stasjonen, pøste på med køl, og la ut på en heseblesende boogieversjon av klassikeren. Enda mere køl, fortere gikk det, rundt og rundt, med publikum som svimeslått haleheng til temperaturen nådde smertegrensen i både kropp og telt.

Så fulgte go’bitene på rekke og rad: ”Time is on my side”, ”Paint it black”, ”Sympathy for the devil”. Hin’mannen sjøl og den iskalde nordavinden hadde hele kvelden ligget på lur på utsiden av teltveggen , nå allierte de seg med plaskregnet og forsøkte å bryte seg vei gjennom teltåpningen. Vinden kom i kraftige kast, den skulle inn for å blåse bort både scene, sal og stemning, men de brave bergenserne hadde vært ute ei vestlandsnatt før, og angrepet ble besvart med ”Wild horses”. Den rolige countryballaden var mer enn nok til å tvinge naturkreftene i kne for resten av kvelden. Publikum ville imidlertid ikke temmes, men ha mer ville hester og vidunderlig galskap. Standardlåtene ”Jumpin’ Jack Flash”, “Stumblin’ dice”, “Midnight rambler”, ”You can’t always get what you want”, ”Honky tonk woman” og ”Brown sugar/Start me up” hører naturlig til en vellykket Stoneskonsert.

- En programleder i NRK, en plateprodusent for europeiske black metal grupper, en av landets ypperste gitarister, en direktør i skoleetaten. Hvorfor gjør dere dette, vokalist Bård Ose?
- Fordi det er hobbyen vår, og den tar vi svært alvorlig. Som personer er vi uhøgtidelige, men det skal låte bra, det vi gjør. For oss er storhetstiden for Rolling Stones perioden fra 1964 til 1974. Derfor spiller vi bare melodier fra denne tiden. Når vi samles, øver vi, og prøver vi oss på nye låter, må de sitte nesten med en gang, ellers dropper vi dem.
- Det er ikke ofte dere spiller utenfor Bergen?
- Kopervik er faktisk det første stedet vi spiller for andre gang, og det er bare fjerde gangen vi spiller utenfor Hordaland. Vi hadde det kjempegøy sist vi var her. Både arrangementet og publikum var svært bra, så vi gleder oss virkelig til å få spille under BackBeat-festivalen igjen.

Hva er det som gjør at vi trives så forbasket godt i Rolling Clones sitt selskap? Garantert mye! De er flinke musikere, har bøttevis med energi og karisma, godt råmateriale osv. Kanskje viktigst av alt: De har det uforskammet gøy sammen, de stortrives på scenegulvet. Ingenting smitter mer enn musikere som bobler. Musikk er følelser, men også atmosfære. Når publikum tenner på musikerne, inspireres disse til å yte enda mer, og så har vi det hele gående. Se for eksempel på vokalist Ose. Han er frimodig nok til både erkjenne og få fram ”gutten” i seg, men gjør dette som en del av showet, han er ingen soloraider, men samkjører med de fire andre. Dette er musikere som kjenner hverandre like godt som de kjenner låtene fra storhetstida til Stones. E’ det løje det swinge? Etter konserten sist var tilbakemeldingene entydige: Denne gjengen må dere få tilbake!! Can you hear me, Mick Jagger? Can you hear me? Your boys took a hell of a beating!

The Rolling Clones består av: Bård Ose (48) vokal/munnspill, Mads Eriksen (45) gitar/vokal, Beinet (54) gitar/vokal, Pytten (58) bass/vokal og Bøggen (48) på trommer.